Minner som glitrer

Hver gang vi møttes i forbifarten eller snakket sammen på telefon ble vi enige om at nå måtte vi snart gjøre alvor av å gjenta den skravlekvelden med et glass vin eller to. Vi måtte bare komme oss gjennom dette prosjektet, disse barnebursdagene eller denne julestria.

I dag fulgte jeg henne til grava.

Ei god venninne og tidligere arbeidskollega. På ett sekund var hun borte. Det føles så meningsløst, så unødvendig. Det var så mye som var ugjort. Så mange som sitter igjen i sjokk og sorg.

Døden er en uunngåelig del av det å være menneske, og det er vel heller ikke noe mål å leve evig. Men at en 42-åring dør er en brutal påminnelse om at vi aldri vet hva som vil skje. Det er ingen grunn til å vente med å vise folk hva de betyr for deg, eller å ta seg tid til å møte dem du bryr deg om. Vi har ikke all verdens tid.

Kirka var full, og det var en utrolig tung dag for mange mennesker i dag.

Men hva ville vi vært om vi ikke følte sorg? Det å åpne seg og slippe noen innenfor skallet er alltid en risikosport. Alternativet er likevel så mye verre. Jeg ville ikke unnvært å bli kjent med henne, bli glad i henne.

Så jeg vil prøve å tenke på glade stunder; Olabukseprøving på Flisa Storsenter, gode faglige diskusjoner, seine flirfulle netter på Hellkonferansen i Stjørdal, jentekveld på Elverum. Minner som glitrer, og som jeg vil ta med meg videre. Selv om det føles uendelig tungt akkurat nå.

Dette diktet leste prest Thomas Midsund i kirka i dag:

Min sorg

Min sorg er en svart fugl

fredløs på flukt

under vinterlig øde himler.

Men stundom -

når fuglen stiger høgt nok -

skinner vingene gyllent

i skjær av en sol

som er under horisonten

(Hans Børli)

Det ble ikke noe av vin og skravling.

Men i kveld skal jeg ta et glass vin for deg, Mona.

Takk for gode minner, og for at du var deg.