Dugnadsånden lever

Jeg er, blant ganske mye annet, stolt ishockeymamma. Våre 7-9-åringer spiller mot lag som har ishaller og som da naturlig nok har to-tre måneder mer tid på skøytene enn gutta våre. Vi taper alle kamper med mellom 7 og 22 mål, men jubler hjertelig for gode pasninger og de sjeldne målene vi får.

Forrige helg var jeg og en gjeng andre i sving for å arrangere ishockeyturnering for Elverum Ishockey. Fra klokka 8 om morgenen var flere pappaer ute og skrudde vant, mens vi mammaer bakte boller og var kioskvakter, eller passet på at garderobene ble ryddet og vasket etterpå.

For et par uker siden hadde vår lokale NRK-radio en større sak om at folk ikke lenger har dugnadsånd. Flere mennesker ble intervjua, og mange mente at folk nå til dags er så lite sosiale, og fryktelig dårlige til å ta i et tak.

Men der er jeg helt uenig, selv om jeg skjønner at det til tider kan være vanskelig å samle nok folk til oppgavene man vil ha gjort. Jeg var en periode med i valgkomiteen i velforeninga, og jeg innrømmer gjerne at det var en slitsom oppgave å finne kandidater til styrevervene. Men ikke fordi folk ikke er villige.

Jeg tror bare at de fleste av oss har så altfor mange jern i ilden. Før dedikerte vi oss til velforeninga, fotballen eller korpset, og brukte all tid og glød der. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har to barn som til sammen spiller både fotball, håndball og ishockey, de turner, er med på drama og spiller i korps. I tillegg skal vi selge lodd for klassekassa, og kanskje helst ha en og annen egen hobby.

Det sier seg selv at det ikke blir så mye tid å bruke på hver enkelt aktivitet. Men det betyr jo sikke at vi ikke viser dugnadsånd. Vi må bare spre oss på flere ting. Det er selvsagt mulig at jeg var et veldig spesielt barn, men for 30 år siden var det skolekorpset som gjaldt for meg, og det var der mine foreldre måtte stille opp. Andre hadde kanskje fotball, ski eller håndball i tillegg, men å ha mer enn et par aktiviteter gående i løpet av et skoleår var relativt uvanlig.

I dag baker vi gjerne kaker og står kioskvakter for håndball og fotball, vi organiserer fruktpauser for korpset og vi selger lodd for turninga. Vi er tilskuere på kamper, kjører hit og dit, stryker uniformsskjorter, stabler stoler og måker og skraper ishockeyis.

Frivillighet og dugnad er et avgjørende bidrag for å holde organisasjonene i live, og at vi foreldre bidrar mener jeg er en selvfølgelighet, men hvor mye skal hver og en av oss måtte bidra med? Jeg kan selvsagt be 7- og 10-åringen min velge en, eller kanskje maks to hobbyer hver som de skal konsentrere seg om, slik at jeg som mamma slipper alt peset. Så kan man spørre seg selv om det er løsningen. Jeg vil jo at de skal ha varierte og bra fritidsaktiviteter.

Jeg, for min del, kjøper heller halvfabrikata Toro-kaker og dropper dagens treningstur for å rekke kioskvakt eller heiagjeng-tjeneste, slik at ungene skal få være med på bra aktiviteter. Det som likevel er sikkert, er at jeg ikke rekker alt, og jeg takker nå og da nei til verv og enda flere oppgaver. Med dårlig samvittighet.

Jeg føler likevel ikke at min dugnadsånd er død. Langt ifra. Og derfor tar jeg det litt personlig når noen mener noe annet. Vi er jo så mange som gir så mye.

Minner som glitrer

Hver gang vi møttes i forbifarten eller snakket sammen på telefon ble vi enige om at nå måtte vi snart gjøre alvor av å gjenta den skravlekvelden med et glass vin eller to. Vi måtte bare komme oss gjennom dette prosjektet, disse barnebursdagene eller denne julestria.

I dag fulgte jeg henne til grava.

Ei god venninne og tidligere arbeidskollega. På ett sekund var hun borte. Det føles så meningsløst, så unødvendig. Det var så mye som var ugjort. Så mange som sitter igjen i sjokk og sorg.

Døden er en uunngåelig del av det å være menneske, og det er vel heller ikke noe mål å leve evig. Men at en 42-åring dør er en brutal påminnelse om at vi aldri vet hva som vil skje. Det er ingen grunn til å vente med å vise folk hva de betyr for deg, eller å ta seg tid til å møte dem du bryr deg om. Vi har ikke all verdens tid.

Kirka var full, og det var en utrolig tung dag for mange mennesker i dag.

Men hva ville vi vært om vi ikke følte sorg? Det å åpne seg og slippe noen innenfor skallet er alltid en risikosport. Alternativet er likevel så mye verre. Jeg ville ikke unnvært å bli kjent med henne, bli glad i henne.

Så jeg vil prøve å tenke på glade stunder; Olabukseprøving på Flisa Storsenter, gode faglige diskusjoner, seine flirfulle netter på Hellkonferansen i Stjørdal, jentekveld på Elverum. Minner som glitrer, og som jeg vil ta med meg videre. Selv om det føles uendelig tungt akkurat nå.

Dette diktet leste prest Thomas Midsund i kirka i dag:

Min sorg

Min sorg er en svart fugl

fredløs på flukt

under vinterlig øde himler.

Men stundom -

når fuglen stiger høgt nok -

skinner vingene gyllent

i skjær av en sol

som er under horisonten

(Hans Børli)

Det ble ikke noe av vin og skravling.

Men i kveld skal jeg ta et glass vin for deg, Mona.

Takk for gode minner, og for at du var deg.

Den hjemkomne soldat

Da mine barns far i desember sendte meg en tekstmelding om at han endelig hadde landet i Norge, satt jeg og junior i bilen.

"Nå har pappa landa, jeg fikk akkurat melding" fortalte jeg.

"Bra." Svarte sjuåringen rolig. "Hjertet mitt slår saktere nå. Når han er borte slår det så fort."  

Akkurat sånn har jeg det jeg også.

Jeg er ikke gressenke lenger. Vi begynner etter hvert å finne tilbake til hverdagsrytmen igjen nå, og det er helt herlig. At han ikke skal tilbake betyr slutt på mange måneder med uro. Ikke sånn at jeg går rundt og er redd hele tiden, eller at jeg gråter meg i søvn om natta når han er borte, men det er en konstant uro der. Vi vet aldri helt hvem vi får hjem. De fleste soldater i utenlandsoperasjoner kjører aldri på en IED, de blir aldri skutt eller fysisk skadet. Men hva slags minner han tar med seg hjem aner jeg jo ikke.

Det er selvsagt mye jeg ikke trenger å vite, heller, og antakelig er det mye jeg ikke engang ønsker å vite om det min kjære har vært med på. Så lenge han kommer hjem og er seg selv, er jeg lykkelig. Men om han nå kom hjem med en fysisk eller psykisk skade, er jeg trygg på at han blir fulgt opp og får den hjelpa han trenger?

Debatten som har rast de siste dagene om hvordan Norge tar vare på sine krigsveteraner aktualiserer denne frykten, selv om jeg så langt ikke har noen som helst grunn til å tro at noe er gæli i mitt tilfelle. Men han skal jo sikkert ut igjen en gang, og det kan jo skje ting som gjør at han gjenopplever situasjoner og får problemer vi ikke ante ville kunne oppstå.

Dagens krigsveteraner har ikke en slik arbeidshverdag og oppfølging som Libanon-veteranene, og takk og lov for det. De fleste soldatene som drar ut i dag er godt trent for oppdraget og de har et profesjonelt nettverk hjemme som følger opp - iallfall i mye større grad enn de som dro ut på lykke og fromme for 20 år siden. Mye positivt har skjedd bare de siste 5 årene, synes jeg, og jeg vet at Forsvaret tar utfordringene på alvor.

Men det garanterer selvsagt ikke for at folk ikke får problemer i forbindelse med utenlandstjeneste. Jobben de gjør i utenlandsoperasjoner er noe helt annet enn å jobbe her hjemme. Man må ta valg som utgjør forskjell på liv og død hver eneste dag, både for seg selv og andre. Og noen kommer hjem med og er skadet, enten fysisk eller mentalt etter et slik oppdrag.

Da mener jeg det er det en selvfølge at man blir tatt hånd om på best mulig måte. På samme måte som det er helt tullete at man skal kunne flytte fra en kommune til en annen for å få et annet Nav-vedtak på søknad om uførhet eller andre ting, er det uakseptabelt at en krigsskadd soldat som bor i for eksempel Mehamn får en annen oppfølging enn en som bor i Hamar eller Elverum.

Jeg forventer selvsagt ikke at alle saksbehandlere, rådgivere og ansatte på et Nav-kontor skal kunne alle syke-, trygde- og pensjonsregler. Men jeg forventer at Nav-ansatte vet nok om sin egen organisasjon til å henvise folk til riktig sted - uansett om det er en soldat eller en annen som søker hjelp.

Slik er det dessverre ikke i dag. Man risikerer vilkårlig behandling og synsing fra saksbehandlere med ymse kompetanse.

Jeg synes derfor det er en god idé å lage et eget ressurssenter for krigsskadde veteraner på Terningen Arena, der de kan hente informasjon og konkret hjelp for sine problemer. For det første ligger det fysisk godt plassert i Østerdal garnison, for det andre vil et slik senter helt sikkert ha en lavere tersker for brukeren, slik at man tør å spørre før ting er blitt riktig ille.

For det tredje unngår man å komme borti saksbehandlere som ikke skjønner problemstillingen. Det er utrolig viktig at man når man i en sårbar situasjon søker hjelp skal være trygg på at man møte personer som kjenner risikoen og arbeidsforholdene denne spesielle yrkesgruppa lever under. For oss som ikke er en del av dette miljøet er det nærmest umulig å skjønne hva soldatene går gjennom.

Ingen av oss vet hva framtida vil bringe, kanskje spesielt når man er gift med en yrkesoffiser.

Da er det iallfall viktig å vite at det finnes god og riktig hjelp å få, om det skulle bli nødvendig.

Vottene som kom hjem

Det er vel på tide å skrive noen ord igjen, etter en måneds tid med hodet helt andre steder enn i en blogg.

Det er kanskje ikke noen stor sak, men siden jeg nå allerede har surva over votter som forsvinner, er det på sin plass å fortelle ei lita solskinnshistorie også: Da vi 2. januar kom hjem fra juleferie, lå nemlig et par votter i postkassa vår - ett av parene som junior klarte å miste på skolen - eller et annet sted - for flere uker siden!

Jeg har ikke drevet noen detektivvirksomhet i denne sakens anledning. Jeg synes egentlig det er morsommere å ikke vite hvor vottene har vært, og kanskje heller lage meg en egen historie om hvor vottene kan ha befunnet seg de siste ukene, og hvordan de til slutt fant vegen til postkassa vår.

Utrolig morsomt, og veldig hyggelig var det å iallfall komme hjem til votter i postkassa. Det var en liten kar hjemme hos meg som ble veldig glad for å se vottene sine igjen.

Tusen takk, hvem du enn var!

Uansett var det en bra start på 2011 - det gir håp om gode ting i året som kommer.

Godt nytt år, alle sammen!