Da mine barns far i desember sendte meg en tekstmelding om at han endelig hadde landet i Norge, satt jeg og junior i bilen.
"Nå har pappa landa, jeg fikk akkurat melding" fortalte jeg.
"Bra." Svarte sjuåringen rolig. "Hjertet mitt slår saktere nå. Når han er borte slår det så fort."
Akkurat sånn har jeg det jeg også.
Jeg er ikke gressenke lenger. Vi begynner etter hvert å finne tilbake til hverdagsrytmen igjen nå, og det er helt herlig. At han ikke skal tilbake betyr slutt på mange måneder med uro. Ikke sånn at jeg går rundt og er redd hele tiden, eller at jeg gråter meg i søvn om natta når han er borte, men det er en konstant uro der. Vi vet aldri helt hvem vi får hjem. De fleste soldater i utenlandsoperasjoner kjører aldri på en IED, de blir aldri skutt eller fysisk skadet. Men hva slags minner han tar med seg hjem aner jeg jo ikke.
Det er selvsagt mye jeg ikke trenger å vite, heller, og antakelig er det mye jeg ikke engang ønsker å vite om det min kjære har vært med på. Så lenge han kommer hjem og er seg selv, er jeg lykkelig. Men om han nå kom hjem med en fysisk eller psykisk skade, er jeg trygg på at han blir fulgt opp og får den hjelpa han trenger?
Debatten som har rast de siste dagene om hvordan Norge tar vare på sine krigsveteraner aktualiserer denne frykten, selv om jeg så langt ikke har noen som helst grunn til å tro at noe er gæli i mitt tilfelle. Men han skal jo sikkert ut igjen en gang, og det kan jo skje ting som gjør at han gjenopplever situasjoner og får problemer vi ikke ante ville kunne oppstå.
Dagens krigsveteraner har ikke en slik arbeidshverdag og oppfølging som Libanon-veteranene, og takk og lov for det. De fleste soldatene som drar ut i dag er godt trent for oppdraget og de har et profesjonelt nettverk hjemme som følger opp - iallfall i mye større grad enn de som dro ut på lykke og fromme for 20 år siden. Mye positivt har skjedd bare de siste 5 årene, synes jeg, og jeg vet at Forsvaret tar utfordringene på alvor.
Men det garanterer selvsagt ikke for at folk ikke får problemer i forbindelse med utenlandstjeneste. Jobben de gjør i utenlandsoperasjoner er noe helt annet enn å jobbe her hjemme. Man må ta valg som utgjør forskjell på liv og død hver eneste dag, både for seg selv og andre. Og noen kommer hjem med og er skadet, enten fysisk eller mentalt etter et slik oppdrag.
Da mener jeg det er det en selvfølge at man blir tatt hånd om på best mulig måte. På samme måte som det er helt tullete at man skal kunne flytte fra en kommune til en annen for å få et annet Nav-vedtak på søknad om uførhet eller andre ting, er det uakseptabelt at en krigsskadd soldat som bor i for eksempel Mehamn får en annen oppfølging enn en som bor i Hamar eller Elverum.
Jeg forventer selvsagt ikke at alle saksbehandlere, rådgivere og ansatte på et Nav-kontor skal kunne alle syke-, trygde- og pensjonsregler. Men jeg forventer at Nav-ansatte vet nok om sin egen organisasjon til å henvise folk til riktig sted - uansett om det er en soldat eller en annen som søker hjelp.
Slik er det dessverre ikke i dag. Man risikerer vilkårlig behandling og synsing fra saksbehandlere med ymse kompetanse.
Jeg synes derfor det er en god idé å lage et eget ressurssenter for krigsskadde veteraner på Terningen Arena, der de kan hente informasjon og konkret hjelp for sine problemer. For det første ligger det fysisk godt plassert i Østerdal garnison, for det andre vil et slik senter helt sikkert ha en lavere tersker for brukeren, slik at man tør å spørre før ting er blitt riktig ille.
For det tredje unngår man å komme borti saksbehandlere som ikke skjønner problemstillingen. Det er utrolig viktig at man når man i en sårbar situasjon søker hjelp skal være trygg på at man møte personer som kjenner risikoen og arbeidsforholdene denne spesielle yrkesgruppa lever under. For oss som ikke er en del av dette miljøet er det nærmest umulig å skjønne hva soldatene går gjennom.
Ingen av oss vet hva framtida vil bringe, kanskje spesielt når man er gift med en yrkesoffiser.
Da er det iallfall viktig å vite at det finnes god og riktig hjelp å få, om det skulle bli nødvendig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar