Jeg er, blant ganske mye annet, stolt ishockeymamma. Våre 7-9-åringer spiller mot lag som har ishaller og som da naturlig nok har to-tre måneder mer tid på skøytene enn gutta våre. Vi taper alle kamper med mellom 7 og 22 mål, men jubler hjertelig for gode pasninger og de sjeldne målene vi får.
Forrige helg var jeg og en gjeng andre i sving for å arrangere ishockeyturnering for Elverum Ishockey. Fra klokka 8 om morgenen var flere pappaer ute og skrudde vant, mens vi mammaer bakte boller og var kioskvakter, eller passet på at garderobene ble ryddet og vasket etterpå.
For et par uker siden hadde vår lokale NRK-radio en større sak om at folk ikke lenger har dugnadsånd. Flere mennesker ble intervjua, og mange mente at folk nå til dags er så lite sosiale, og fryktelig dårlige til å ta i et tak.
Men der er jeg helt uenig, selv om jeg skjønner at det til tider kan være vanskelig å samle nok folk til oppgavene man vil ha gjort. Jeg var en periode med i valgkomiteen i velforeninga, og jeg innrømmer gjerne at det var en slitsom oppgave å finne kandidater til styrevervene. Men ikke fordi folk ikke er villige.
Jeg tror bare at de fleste av oss har så altfor mange jern i ilden. Før dedikerte vi oss til velforeninga, fotballen eller korpset, og brukte all tid og glød der. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har to barn som til sammen spiller både fotball, håndball og ishockey, de turner, er med på drama og spiller i korps. I tillegg skal vi selge lodd for klassekassa, og kanskje helst ha en og annen egen hobby.
Det sier seg selv at det ikke blir så mye tid å bruke på hver enkelt aktivitet. Men det betyr jo sikke at vi ikke viser dugnadsånd. Vi må bare spre oss på flere ting. Det er selvsagt mulig at jeg var et veldig spesielt barn, men for 30 år siden var det skolekorpset som gjaldt for meg, og det var der mine foreldre måtte stille opp. Andre hadde kanskje fotball, ski eller håndball i tillegg, men å ha mer enn et par aktiviteter gående i løpet av et skoleår var relativt uvanlig.
I dag baker vi gjerne kaker og står kioskvakter for håndball og fotball, vi organiserer fruktpauser for korpset og vi selger lodd for turninga. Vi er tilskuere på kamper, kjører hit og dit, stryker uniformsskjorter, stabler stoler og måker og skraper ishockeyis.
Frivillighet og dugnad er et avgjørende bidrag for å holde organisasjonene i live, og at vi foreldre bidrar mener jeg er en selvfølgelighet, men hvor mye skal hver og en av oss måtte bidra med? Jeg kan selvsagt be 7- og 10-åringen min velge en, eller kanskje maks to hobbyer hver som de skal konsentrere seg om, slik at jeg som mamma slipper alt peset. Så kan man spørre seg selv om det er løsningen. Jeg vil jo at de skal ha varierte og bra fritidsaktiviteter.
Jeg, for min del, kjøper heller halvfabrikata Toro-kaker og dropper dagens treningstur for å rekke kioskvakt eller heiagjeng-tjeneste, slik at ungene skal få være med på bra aktiviteter. Det som likevel er sikkert, er at jeg ikke rekker alt, og jeg takker nå og da nei til verv og enda flere oppgaver. Med dårlig samvittighet.
Jeg føler likevel ikke at min dugnadsånd er død. Langt ifra. Og derfor tar jeg det litt personlig når noen mener noe annet. Vi er jo så mange som gir så mye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar