Folkehelsebyen, liksom

"Og Elverum skal liksom skal kalle seg folkehelsebyen", fnyser elverumsingene.

"Vi som ikke engang har varmtvannsbasseng, ishockeyhall, et godt nok nett av sykkelstier eller vann i Stavåsdammen. Vi som har stanken fra Hera Vekst og biler som står feilparkert i hele Leiret."

Det var for omtrent 5 år siden at politikerne i Elverum fant ut at byen vår skal være "folkehelsebyen". På den måten fikk kommunen en visjon å jobbe mot, og en identitet som en kjernesunn og folkelig kommune.

Antakelig var også innføringen av begrepet en måte å få gjennom byggingen av Terningen Arena, der forretningsideen var å fylle et hus med bedrifter og organisasjoner som på en eller annen måte - direkte eller perifert - kunne kyttes til et folkehelsebegrep.

Ikke noe gæli i det, men det er ikke nok å lage et flott og fint slagord, som ingen av innbyggerne klarer å identifisere seg med. Eller - kanskje er problemet det motsatte. Kanskje identifiserer vi oss litt for godt med dette slagordet?

Det er jo selvsagt grenser for hva et begrep i praksis kan romme, men "folkehelse" er et usedvanlig vidt begrep, som kan dekke alt fra skole, miljøvern, Hera-lukt, barneidrett, arkitektur og helsetilbud til Festspillene i Elverum og Søbakken skolekor. "Folkehelse" er det hver og en legger i god livskvalitet og sunnhet i kropp og sjel, og det gjelder å avstemme forventningene i befolkningen opp mot det som er realistisk.

Men hvilken politiker er villig til ærlig å innrømme at folkehelsebyen ikke vil kunne oppfylle alle våre krav og ønsker til en folkehelseby? At det er begrensninger og hindringer, og kanskje til og med at kommunen faktisk ikke kan ta ansvar for å gjøre hver og en av oss lykkelige.



Terningen Arena.
(FOTO: Hege Olsen, Lokalavisa Sør-Østerdal)



Jeg er egentlig veldig stolt av å bo i folkehelsebyen Elverum, og synes "folkehelsebyen" er et flott slagord å strekke seg mot. Det ligger så mange positive muligheter i å være en folkehelseby. Bare det at Terningen Arena nå blir en realitet, med mulighetene det innebærer, er et stort løft for byen og kommunen. 23. desember overleveres nøkkelen. Det skal bli utrolig spennende å se hva vår nye storstue kan bli for innbyggerne i kommunen, og om det blir så bra som vi håper og tror. Mange tror det vil bli for dyrt å bli leietaker der, og at de små idrettsforeningene og klubbene ikke vil få råd til å leie seg inn. Det vil i tilfelle bety mange kakeesker og lodd som skal selges i nabolaget, og mange dugnadstimer for hver og en av oss som har barn eller ungdom som er med på et utall aktiviteter.

Men om man skal klare å unngå masse murring og klaging fra innbyggerne i kommunen, er det faktisk viktig at de som er i posisjon til å avgjøre dette ikke glemmer det som folk som bor her i Elverum er opptatt av. Som ishockeyhall, varmtvannsbasseng, sykkelstier, badedammer og hvordan det lukter når vi går ut av døra om morgenen.

Status: Militærfrue

Denne uka kommer kjæresten min hjem. Jeg har lånt ham bort til NATO i mer enn et halvt år, men nå skal han være bare min og ungene våre sin ei god stund framover. Det går nesten ikke an å beskrive hvordan det føles.

Jeg er langt fra den eneste militærfrua her i Sør-Østerdal, og det vil virke smålig å skulle klage. Jeg har en fantastisk mann og herlige unger. Jeg har et møblert hjem og en god jobb.

Men det vil være å lyve om jeg påstod at det ikke er en påkjenning å ha en ektemann i krigen. Det blir aldri en vane, og man lever hele tiden med hjertet i halsen. Da den norske leiren i Meymaneh ble angrepet i 2006, var min kjære der. Da de fire norske soldatene ble drept i en vegbombe i sommer, var min kjære blant dem som stod i rett på oppstillingsplass da bårene ble fraktet ut av Afghanistan.

Jeg ville antakelig vært laget av granitt om det ikke hadde påvirket meg.

Det å være militærfrue er en del av min identitet, og har vært det i snart 18 år, så jeg er på ingen måte flau over den tittelen. Men jeg ser også at en del får litt tomme blikk når jeg forteller at jeg har en mann i utenlandstjeneste. Nei, det er selvsagt ikke synd på meg - jeg ville valgt et annet liv om det livet var helt forjævlig. Men det er likevel ikke et valg jeg har tatt bevisst. Jeg valgte jo mannen, ikke jobben hans. Jeg er stolt av ham og det han gjør, fordi jeg stoler på ham og hans vurderinger.

Men jeg ser jo også at forståelsen for norske soldater som tjenestegjør i utlandet ikke akkurat er massiv her hjemme. Da vi var i USA på ferie i fjor sommer var det påfallende mange biler som kjørte rundt med klistermerker som proklamerte "Support our Troops" og liknende patriotiske slagord. I Norge er det ingen kultur for dette. Vi nordmenn skal liksom ikke støtte krig. Og vi må for all del ikke bruke symboler og uttrykk som kan tolkes nasjonalistisk eller patriotisk.

Men å gi støtte til norske soldater i utlandet dreier seg jo i bunn og grunn ikke om å være tilhenger av krig og krigshandlinger - og selv i USA er det heftige debatter om hva soldatene egentlig er satt til å gjøre. Det dreier seg om å skjønne at soldatene vi har sendt til utlandet er der fordi de er satt til å gjøre en jobb. En jobb som politikerne - og i ytterste konsekvens du og jeg, som valgte disse politikerne - har bedt dem om å gjøre.

Jeg kommer aldri til å bli av dem som veiver med det norske flagget og synes alt de norske soldatene driver med er helt topp. Jeg synes ofte det er vanskelig å skjønne hvorfor våre norske soldater skal være der borte, og jeg skjønner ikke hvorfor de må være der og utsette seg selv for fare.

Jeg innser at jeg mener mer om dette nå en hva jeg ville gjort om min kjære var trygt hjemme.

Og egentlig er jeg helt sikkert altfor personlig og følelsesmessig involvert til å mene noe som helst om norsk forsvarspolitikk.

Men jeg må innrømme at jeg blir rimelig arg når forsvarssjef og forsvarsminister mistenkeliggjør oppdraget de selv har gitt til soldatene, eller som etter den idiotiske "krig er bedre enn sex"-saken, der forsvarsledelsen klarer kunststykket å gi all skyld og ansvar til en enkelt avdeling og en enkeltperson.

Ok, så er det enkeltpersoner som kanskje burde tenkt seg om en gang eller to før de var bråkjekke i møte med en flink hotshot journalist. Men hva slags arbeidsgivere sier slike ting om sine ansatte offentlig?? Hvordan skal vi forvente at soldatene våre gjør jobben sin med stolthet når de risikerer å bli falt i ryggen på denne måten av sine overordnede? Er det ikke de overordnedes jobb å ta tak i ukultur og holdninger FØR det blir et offentlig problem? Og hvordan skal man forvente at folk i Norge skal være stolte av jobben soldatene gjør når ikke engang arbeidsgiverne er på sine ansattes side? For ikke å snakke om hvordan de som sitter der i Afghanistan eller andre steder føler det. Det må gå på både motivasjon og lojalitet løs.

Jeg mener det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang. Man kan støtte menneskene som gjør jobben, og samtidig diskutere om det politiske oppdraget er riktig. Oppdraget skal og må diskuteres, og det er ikke noe som tyder på at Norge har funnet en mirakeloppskrift på hvordan man skal løse internasjonale konflikter. Men det blir uansett å sikte helt feil om arbeidsgiver toer sine hender og lager en offentlig vendetta mot "Major Valhall" eller hvilken som helst annen ansatt.

Men på tross av dette ønsker jeg å fortsette å være stolt militærfrue. Til tider kan det være vanskelig å være like entusiastisk, andre ganger er det nesten fortvilende, og jeg forbeholder meg retten til å være uenig i det disse militærfolka driver med, og til å mene at mye av det som skjer er meningsløst.

For mest av alt er jeg kona til en bra fyr, og det er tross alt det viktigste for meg.

Hvor er alle votter hen?

Etter at sjuåringen vår hadde klart å miste to relativt dyre og fine vottepar i løpet av tre skoledager, ble han kommandert til å gå votteløs noen dager. Dette var vel å merke i god tid før sprengkulda satte inn, men jeg følte meg likevel litt som en dårlig mor da han dro på skogstur med skolen uten noe på hendene.

Etter denne lærepengen har riktig nok junior vært ganske flink. Det har vært en refleksvest her og en ullgenser der som ikke har vært med hjem fra skolen, men han har alltid hatt kontroll på hvor han har glemt det igjen. Med unntak av en vinterhanske, muligens.

Men så plutselig denne uka var det en spark som var "mista". Han hadde satt den utenfor skolegården sammen med alle de andre sparkene, men da han skulle hjem fra SFO var den borte. Jeg må innrømme at min stakkars sjuåring har fått høre en del ganger de siste dagene hvor dumt det var at sparken forsvant. Det var en ganske ny spark, og han kunne godt ha venta noen minutter på storesøster som kom etter med lås til sparken. Og jeg er fremdeles ikke helt over denne irritasjonen, kjenner jeg.

Samtidig er det antakelig dårlig gjort av meg å skylde på junior for alt som forsvinner, selv om han selvsagt kunne passet bedre på tingene sine.

For det er jo ikke det at vi ikke har lett etter tingene, og når to hele, fine vottepar ikke finnes i noen av boksene for gjenglemt tøy, når en spark eller ei jakke tilsynelatende er forsvunnet fra jordas overflate, da begynner jeg å bli mistenksom. Og jeg liker ikke følelsen av å ikke kunne stole på menneskene rundt meg.

Det er selvsagt helt ok at man av og til tar med seg feil ting hjem fra skolen. Sånt skjer når lettere ufokuserte sjuåringer løper rundt. Men hvorfor kommer ikke folk tilbake på skolen med tingene dagen etter?

Jeg blir så forundra over at noen foreldre åpenbart ikke legger merke til om ungene kommer hjem med et par votter for mye, ei helt ny softshelljakke eller en spark de ikke hadde før - og kanskje til og med begynner å bruke disse tingene uten å reflektere mer over det.

Kanskje eier vi så mye at vi er blitt likegyldige til tingene vi har, og ikke merker at vi enten mangler noe eller at vi har fått noe i hus som ikke er vårt?  

Eller later vi som vi ikke skjønner at det er noen andre som egentlig eier disse tingene?

Begge deler er ganske foruroligende, spør du meg.

I alle tilfeller savner vi en nesten helt ny barnespark, type Tarzan, og to og et halvt par ganske fine votter. Og det er fortsatt utrolig ergerlig.

(FOTO: Votter og luer som fortsatt er i vårt eie.)

Den eneste uten iPhone

En gang på 90-tallet hadde jeg ei hjemmeside som jeg aldri oppdaterte. Det var tungvint og helt uten besøkende, og etter den tid mista jeg litt trua på dette med internettet.

Jeg innser nå at jeg skulle begynt med en blogg for lenge siden. Det er jo slik unge, dynamiske mediefolk skal drive med, og jeg er mange år for seint ute. Så seint at jeg strengt tatt ikke regnes som direkte ung lenger, engang, når sant skal sies.  

For i det minste å bøte litt på dette med å være dynamisk tar jeg for tida et deltidsstudium på BI, i flermedial ledelse. Og nå er jeg altså den eneste i klassen uten iPhone. I en forelesning om teknologisk utvikling ble jeg ved siste samling nå i november trukket fram som en sjelden - og muligens utdøende - rase, der jeg satt med min Nokia E52. Til og med foreleseren hadde iPhone.

Jeg har vokst opp uten å lære verken touch-metoden eller EDB. Gutta som hadde data som valgfag på videregående skole kunne like gjerne kommet fra en annen planet.

Jeg ser med ærefrykt på ungene mine som med den største selvfølgelighet manøvrerer seg inn i den virtuelle verden. Uten frykt for knapper, taster og touch-skjermer.

Ikke det at jeg tar meg så voldsomt nær av å ikke være den som er først ute med det siste. Tross alt tror jeg at det er blitt folk av meg. Jeg ble godt gift og fikk unger og en fast jobb. Datamaskina og mobilen er etter hvert blitt mine viktigste arbeidsredskaper - såpass avhengig av dette er jeg blitt at jeg gruer meg til litt til skriftlig eksamen til våren. Dessuten er jeg ikke bare superbruker, men noe så fancy som "Power User" for datasystemet vårt på jobben.

Så alt håp er vel ikke ute.

Jeg har i utgangspunktet ikke tenkt å bruke min blogg til å dele matoppskrifter eller vakre håndarbeid. Men jeg mener mye som ikke nødvendigvis får plass på 70 linjer - eller som ikke helt hører hjemme i en lederartikkel i Lokalavisa Sør-Østerdal, og dette er forhåpentlig en ventil der jeg kan få lov til å være litt mer usaklig og usammenhengende.

Så derfor erklæres FruQs blogg herved for åpnet.

Velkommen inn!

(Min Nokia E52. Bilde tatt med en annen av husets ikke veldig fancy telefoner, Nokia 6300. )