Denne uka kommer kjæresten min hjem. Jeg har lånt ham bort til NATO i mer enn et halvt år, men nå skal han være bare min og ungene våre sin ei god stund framover. Det går nesten ikke an å beskrive hvordan det føles.
Jeg er langt fra den eneste militærfrua her i Sør-Østerdal, og det vil virke smålig å skulle klage. Jeg har en fantastisk mann og herlige unger. Jeg har et møblert hjem og en god jobb.
Men det vil være å lyve om jeg påstod at det ikke er en påkjenning å ha en ektemann i krigen. Det blir aldri en vane, og man lever hele tiden med hjertet i halsen. Da den norske leiren i Meymaneh ble angrepet i 2006, var min kjære der. Da de fire norske soldatene ble drept i en vegbombe i sommer, var min kjære blant dem som stod i rett på oppstillingsplass da bårene ble fraktet ut av Afghanistan.
Jeg ville antakelig vært laget av granitt om det ikke hadde påvirket meg.
Det å være militærfrue er en del av min identitet, og har vært det i snart 18 år, så jeg er på ingen måte flau over den tittelen. Men jeg ser også at en del får litt tomme blikk når jeg forteller at jeg har en mann i utenlandstjeneste. Nei, det er selvsagt ikke synd på meg - jeg ville valgt et annet liv om det livet var helt forjævlig. Men det er likevel ikke et valg jeg har tatt bevisst. Jeg valgte jo mannen, ikke jobben hans. Jeg er stolt av ham og det han gjør, fordi jeg stoler på ham og hans vurderinger.
Men jeg ser jo også at forståelsen for norske soldater som tjenestegjør i utlandet ikke akkurat er massiv her hjemme. Da vi var i USA på ferie i fjor sommer var det påfallende mange biler som kjørte rundt med klistermerker som proklamerte "Support our Troops" og liknende patriotiske slagord. I Norge er det ingen kultur for dette. Vi nordmenn skal liksom ikke støtte krig. Og vi må for all del ikke bruke symboler og uttrykk som kan tolkes nasjonalistisk eller patriotisk.
Men å gi støtte til norske soldater i utlandet dreier seg jo i bunn og grunn ikke om å være tilhenger av krig og krigshandlinger - og selv i USA er det heftige debatter om hva soldatene egentlig er satt til å gjøre. Det dreier seg om å skjønne at soldatene vi har sendt til utlandet er der fordi de er satt til å gjøre en jobb. En jobb som politikerne - og i ytterste konsekvens du og jeg, som valgte disse politikerne - har bedt dem om å gjøre.
Jeg kommer aldri til å bli av dem som veiver med det norske flagget og synes alt de norske soldatene driver med er helt topp. Jeg synes ofte det er vanskelig å skjønne hvorfor våre norske soldater skal være der borte, og jeg skjønner ikke hvorfor de må være der og utsette seg selv for fare.
Jeg innser at jeg mener mer om dette nå en hva jeg ville gjort om min kjære var trygt hjemme.
Og egentlig er jeg helt sikkert altfor personlig og følelsesmessig involvert til å mene noe som helst om norsk forsvarspolitikk.
Men jeg må innrømme at jeg blir rimelig arg når forsvarssjef og forsvarsminister mistenkeliggjør oppdraget de selv har gitt til soldatene, eller som etter den idiotiske "krig er bedre enn sex"-saken, der forsvarsledelsen klarer kunststykket å gi all skyld og ansvar til en enkelt avdeling og en enkeltperson.
Ok, så er det enkeltpersoner som kanskje burde tenkt seg om en gang eller to før de var bråkjekke i møte med en flink hotshot journalist. Men hva slags arbeidsgivere sier slike ting om sine ansatte offentlig?? Hvordan skal vi forvente at soldatene våre gjør jobben sin med stolthet når de risikerer å bli falt i ryggen på denne måten av sine overordnede? Er det ikke de overordnedes jobb å ta tak i ukultur og holdninger FØR det blir et offentlig problem? Og hvordan skal man forvente at folk i Norge skal være stolte av jobben soldatene gjør når ikke engang arbeidsgiverne er på sine ansattes side? For ikke å snakke om hvordan de som sitter der i Afghanistan eller andre steder føler det. Det må gå på både motivasjon og lojalitet løs.
Jeg mener det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang. Man kan støtte menneskene som gjør jobben, og samtidig diskutere om det politiske oppdraget er riktig. Oppdraget skal og må diskuteres, og det er ikke noe som tyder på at Norge har funnet en mirakeloppskrift på hvordan man skal løse internasjonale konflikter. Men det blir uansett å sikte helt feil om arbeidsgiver toer sine hender og lager en offentlig vendetta mot "Major Valhall" eller hvilken som helst annen ansatt.
Men på tross av dette ønsker jeg å fortsette å være stolt militærfrue. Til tider kan det være vanskelig å være like entusiastisk, andre ganger er det nesten fortvilende, og jeg forbeholder meg retten til å være uenig i det disse militærfolka driver med, og til å mene at mye av det som skjer er meningsløst.
For mest av alt er jeg kona til en bra fyr, og det er tross alt det viktigste for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar