Etter at sjuåringen vår hadde klart å miste to relativt dyre og fine vottepar i løpet av tre skoledager, ble han kommandert til å gå votteløs noen dager. Dette var vel å merke i god tid før sprengkulda satte inn, men jeg følte meg likevel litt som en dårlig mor da han dro på skogstur med skolen uten noe på hendene.
Etter denne lærepengen har riktig nok junior vært ganske flink. Det har vært en refleksvest her og en ullgenser der som ikke har vært med hjem fra skolen, men han har alltid hatt kontroll på hvor han har glemt det igjen. Med unntak av en vinterhanske, muligens.
Men så plutselig denne uka var det en spark som var "mista". Han hadde satt den utenfor skolegården sammen med alle de andre sparkene, men da han skulle hjem fra SFO var den borte. Jeg må innrømme at min stakkars sjuåring har fått høre en del ganger de siste dagene hvor dumt det var at sparken forsvant. Det var en ganske ny spark, og han kunne godt ha venta noen minutter på storesøster som kom etter med lås til sparken. Og jeg er fremdeles ikke helt over denne irritasjonen, kjenner jeg.
Samtidig er det antakelig dårlig gjort av meg å skylde på junior for alt som forsvinner, selv om han selvsagt kunne passet bedre på tingene sine.
For det er jo ikke det at vi ikke har lett etter tingene, og når to hele, fine vottepar ikke finnes i noen av boksene for gjenglemt tøy, når en spark eller ei jakke tilsynelatende er forsvunnet fra jordas overflate, da begynner jeg å bli mistenksom. Og jeg liker ikke følelsen av å ikke kunne stole på menneskene rundt meg.
Det er selvsagt helt ok at man av og til tar med seg feil ting hjem fra skolen. Sånt skjer når lettere ufokuserte sjuåringer løper rundt. Men hvorfor kommer ikke folk tilbake på skolen med tingene dagen etter?
Jeg blir så forundra over at noen foreldre åpenbart ikke legger merke til om ungene kommer hjem med et par votter for mye, ei helt ny softshelljakke eller en spark de ikke hadde før - og kanskje til og med begynner å bruke disse tingene uten å reflektere mer over det.
Kanskje eier vi så mye at vi er blitt likegyldige til tingene vi har, og ikke merker at vi enten mangler noe eller at vi har fått noe i hus som ikke er vårt?
Eller later vi som vi ikke skjønner at det er noen andre som egentlig eier disse tingene?
Begge deler er ganske foruroligende, spør du meg.
I alle tilfeller savner vi en nesten helt ny barnespark, type Tarzan, og to og et halvt par ganske fine votter. Og det er fortsatt utrolig ergerlig.
(FOTO: Votter og luer som fortsatt er i vårt eie.)
Vottene varmer nok noen annens hender nå. Det er mange barn som har to hjem, så at foreldre ikke alltid vet hva slags luer og votter barna har kan være reellt nok. Mamma kjøper noe som pappa ikke vet (sånn er det ofte i "etthjemsfamilier", også). Da min datters spark forsvant fra skolen så tenkte jeg det var bra at den var merket med navn for da fikk hun den sikkert igjen. Men nei. Etter å ha levd i håpet noen dager utvidet vi leterunden og fant den i en bekk. Den hadde nok sparket litt hardt fra...
SvarSlett